Å utgi bøker er et helvete

av Hallgeir Opedal, for Dagbladet 17. september 2011. Publisert med forfatterens samtykke.

I anledning bokfestivalen i Oslo denne helga, vil jeg dele en innsikt: Å utgi bøker er et helvete. Dette vet jeg faktisk noe om, for jeg kom nylig med min sjuende bok, ingen tittel, for dette dreier seg ikke om den, men om fenomenet.

Tidligere gledet jeg meg til lansering. Rett nok med en ambivalens av fryd og frykt, både i forhold til det å bli intervjuet, men spesielt til det å bli anmeldt. Underveis i skriveprosessen bærer vi i oss håpet om at denne boka har kvaliteter som vil slå ned med eksplosiv kraft. I mellom tviler man på denne kraften, men i øyeblikk, drømmer man om priser og penger.

Etter å ha vært gjennom noen boklanseringer, vet jeg det aldri blir slik man hadde håpet. Intervjuene man gir, blir ikke så skarpe og reflekterte som dem man hadde lagt våken og tenkt på natta i forveien.

Og anmeldelsene? Jo, de tar sin tid.

I disse dager åpner flere hundre forfattere sin morgenavis med håp om at boka er anmeldt. Nei. Ingenting. Andre bøker er anmeldt, og man blir irritert over det, og man blir et ondt menneske som gleder seg over andres slakt. Slik går dagene, og slik går nettene. Man venter, og er ødeleggende selvsentrert, hele eksistensen kretser rundt boka, og ens indre er fylt av et gnagende og kvalmende ubehag.

Plutselig en morgen ringer forlaget og forteller at det er kommet en anmeldelse i Hamar Arbeiderblad eller Haugesunds Avis. Er den positiv, gir den et øyeblikks glede, er den negativ synker man ned i en skyttergrav, og er den midt på treet, blir man mer irritert.

Men man vil ha mer. Det er som et rusmiddel, man vil ha flere anmeldelser, mer støy, mer oppmerksomhet, og mange ganger om dagen googler man seg selv. Noe nytt? Inntil man en dag innser at det ikke kommer mer.

Langsomt fylles kroppen med harmoni. Det er over. Til man en dag ringer et forlag, kremter og sier:

– Jeg har en idé. Skal vi ta en kaffe?

leselampen.no