«Ein 54 år gamal førdianar frå Jølster, opphavleg frå Florø, med røter i Fjaler, er arrestert i Naustdal.»
Ordkløyveri er en samling kåseri – der Terje Lyngstad tar oss med på dagligdagse funderinger og lek med ord. Vi får tilbakeblikk på forviklinger med lisensbetaling, mimring om mors julekort – samt kritikk av dagens samfunn og språk. Historiene handler stort sett om en mann i femtiårene, som gjerne tar diskusjoner i det virkelige liv eller i fantasiverden.
Boka er oppfølger til fjorårets Etterlyst. Tekstene ble først testet ut på venner og kjente gjennom publisering på Facebook. Kåseriene er på tre minutter lesetid, og står fritt – for den som vil lese litt her og der.
Boka er på sitt beste der forfatteren byr på seg selv, og opptrer som en gretten gubbe. Historiene er passelig lange, og nynorsken er feilfri. Men språket hakker. «Ikkje» er blant de mest brukte ordene. «Ikkje sikker» kunne heller vært formulert som «usikker».
Kåseri fungerer supert på radio. Jeg håper Terje Lyngstad tenker radio neste gang, ved å lese tekstene høyt, for å finslipe flyt og rytme. Mye kan kortes ned. «Ta til dømes då eg var drosjesjåfør…» kan løses slik: «Då eg var drosjesjåfør…»
En del av fortellingen og beskrivelsen kunne vært fjernet, slik at leseren kan tolke. «Eg var narra igjen» – dette forstår leseren. Det klassiske uttrykket Show, don’t tell gjelder også karakterene. «sa den mest maskuline mannlege kollegaen min», kunne blitt omskrevet til en minneverdig figur.
Fortellingene avrundes ofte med lange setninger. Til neste bok håper jeg på korte og slående avslutninger. «Ein 54 år gamal førdianar frå Jølster, opphavleg frå Florø, med røter i Fjaler, er arrestert i Naustdal med fem tusen sigarettar kjøpte i Amsterdam.» Her kommer morsomheter på rekke og rad, men et par punktum på slutten ville gitt rom til å fordøye med latter – pause – latter. Korte setninger slår avslutningen på plass.
Ordkløyveri kunne vært enda bedre om en håndfull av kåseriene hadde blitt ekskludert fra boka, for eksempel kapitlene der hovedpersonen snakker med skygger eller avslutningen på «Ski på beina», som blir forutsigbar. Noen kapitler glemmes direkte, mens andre setter spor – og passer godt som snakkis rundt bordet. Om isbilen, om hvordan du snakker med barna om brunsneglen, og den egentlige grunnen til at det ble født så mange barn i gamle dager.
Tegneserien Lunch ble først superpopulær da Børge Lund rendyrket stilen, og kjørte fram Kjell som hovedperson. Hovedpersonen i kåseriene er primært en middelaldret mann. En rendyrking ville vært enklere å følge. Enklere å bil kjent med, og le av. Forhåpentligvis følger forfatteren opp med flere kåseri, i mer kortfattet språk. Ikke bare ordkløyveri, men ordhoggeri.
