Paolo Giordano sitter i Roma våren 2020 og filosoferer om pandemien. Til vanlig er han romanforfatter, men han har også doktorgrad i fysikk. Bokprosjektet startet som en avisartikkel og ble senere forlenget og utgitt i bokformat.
Giordano diskuterer hvordan smitten kan stoppes, karantenedilemma, smittens matematikk og profetier. I stedet for oppramsing av fakta og teorier gjør han teksten levende gjennom personlige beretninger.
I smittens tid er på sitt beste når Giordano setter tall på tilstanden, og tall på risiko. Men deretter glir boka over til en aviskommentar. Du har lest det før. Dette er enda en «stay the fuck at home»-artikkel. Det kunne vært greit, men det føles skuffende når undertittelen er «Rapport fra pandemiens frontlinje». Det er knapt en frontlinje i boka.
Men forfatteren har gode skildringer og spådommer. Han skriver at naturen ikke er lineær, at det ikke er noe oppsiktsvekkende med eksplosiv økning. «I det øyeblikket de ekstraordinære tiltakene blir avviklet, vil R0 etter all sannsynlighet hoppe tilbake til sin «naturlige» verdi på 2,5.
Forfatteren har noen tvilsomme påstander, som at ti prosent av de smittede havner på sykehus. Eller at viruset gir blaffen i alder, samt konklusjoner uten forbehold, om at smittede ikke lenger kan bli smittet.
Giordano trekker inn Kina, men frikjenner de med at «Alt er Kinas feil». Når han først nevner Kina kunne det vært interessant med en diskusjon eller analyse. Det kan godt forstås at hans landsmenn er skeptiske til Kina, med tanke på kinesernes blodige bånd til mafiaen. Det virker også pussig at Kina truet med boikotter og sanksjoner av blant andre Australia, da de ville granske utbruddet av pandemien.
Spesielt bokas første og siste del er verdt å lese, men midtveis er Giordano patroniserende og snakker nedlatende til leseren. Hvem er målgruppa? Tror han folk som gir blaffen i smittevern kjøper denne boka?
I smittens tid avrundes med hva vi har i vente. «Den økende utrydningen av dyrearter tvinger bakterier som levde i tarmene deres, til å finne nye steder å bo. […] Mikroorganismer som fremdeles ikke er kartlagt av vitenskapen, vil kanskje få presserende behov for å finne seg nye hjem. Og hvilket hjem er vel bedre enn oss mennesker, som det er så mange og stadig flere av, som er så sårbare, og som har så nære bånd til hverandre, og som beveger oss overalt?»
