NÅR MENNESKET BLIR TIL HUMUS

Far er død. Mor går i oppløsning av sorg. Men diktsamlingens Jeg klarer ikke å sørge, det er han for dekonstruert til å klare. Det er i korthet tematikken i denne diktsamlingen. Dessverre virker skildringen av hovedpersonens fremmedgjøring noe for litterær, synes jeg, nærmest konstruert, til tross for forfatterens sterke vilje til å skildre et dekonstruert forløp. Det er også en svakhet at det blir for mye ugjæret deig rundt de litterære rosinene. Men han har heldigvis evnen til å overraske med fine bilder innimellom, som i åpningsdiktet, hvor det heter: ”Her i kyrkja/står mor med tårer i hendene…”/
Når forfatteren klarer å plassere tårene på et såpass overraskende sted, blir jeg interessert. Når det heter at ”dei/ (altså tårene) flyt utover som ei vollgrav mot kista,” blir jeg enda mer interessert. Men dessverre følges ikke bildet opp, det blir stående litt alene som en påstand. Hovedproblemet med denne samlingen er derfor at de gode formuleringene sjelden følges opp, og blir slått i hjel av for mange likegyldigheter. Dessuten får fremmedgjøringen liten gyldighet utover det litterært navlebeskuende, det vil si at forfatteren blir for skoleflink. Han holder seg til det tillærte. Diktene blir gjerne pratsomme og mangler retning.

Jeg vet ikke om Jegets fremmedgjøring er et resultat av sjokket over farens død, eller om den bare er skapt av en som har bestemt seg for å skrive om fremmedgjøring fordi det det er et tiltrekkende tema å skrive om, det vil si at tematikken blir for programmatisk behandlet. Spesielt i de diktene der han trekker inn musikk fra åttitallet, blir jeg bare irritert. Mange av diktene er skrevet i tilnærmet prosaform, en form han ikke behersker særlig godt, og diktene blir utflytende, retningsløse. Men det hender som sagt at han treffer, og særlig fin er han der han prøver å få Jeget til å forbinde seg med noe, og da snakker vi om å forbinde seg med humusen: ”Eg kan banka på ein skuggestein og verta ynskt inn/verta trekt ned i det djupe der beina ligg/helsa på menneske som ikkje lenger er.”

Alt i alt en debutant bok som her og der lover mer, men forfatteren må utvide tematikken sin.

Karakter: 25 av 100