Erik Wibe vokste opp i Tromsø på 30-tallet, og er nå bosatt i Oslo. Man kan trygt si at han har levd et mangfoldig liv som han klorer seg fast til. Blant titler man kan feste til mannen er skogtekniker, teppefabrikkeier, tømmerhugger, tennisspiller og nå også forfatter.

«Å bli eldre- Uten depresjon» er en overraskende allsidig bok. Jeg vil kalle det en hakkespettbok om hvordan man skal håndtere å bli eldre. Boken har imponerende mye innhold på relativt få sider.

For det første er dette en inspirerende bok, delt inn i stubber og korte tekster, over tre hoveddeler. Del 1- Muligheter, Del 2- Den som ikke har sin alders sjel, må nøyes med sin alders plager og Del 3- Det skrevne ord. Erik Wibe henter informasjon fra bøker han har lest om å bli eldre, og fra betraktninger og egne erfaringer med å være eldre. Jeg tolker Erik Wibe dithen at han har vært særdeles dyktig til å ta til seg egne erfaringer og anvende disse til forbedringer og innsikt.

Poenget Wibe får fram best er hvordan eldre menn fremstilles nedsettende i media. «Gammel gris, tafser på damene, lukter dårlig, etterlater seg urinflekker.» Unntakene har blitt regelen og det har blitt såpass etablert at det sjelden vises til de gode kvalitetene eldre menn har. Boken er innholdsrik. Mengder av solide betraktninger, humoristiske perler, tennis, levd liv og politikk. Balansen er fin.

Wibe deler ut ros til de han synes fortjener det og litt smekk til de som har gjort dumme valg. Mest synes det å være av førstnevnte. Han viser også god diskresjon til de det ville vært uheldig å nevne.

Dette er ikke en bok hvor man kan nikke anerkjennende til alt, hvis man ikke er Erik Wibe. Det er for mange personlige meninger og individuell tilpassing for det. Dette betrakter jeg som solide egenskaper. Det er en bok som får en til å reflektere kritisk og endre oppfatning der man lar seg overbevise, for Wibe skriver for det meste godt og troverdig. Wibe mener at det trengs økt bevissthet rundt hvordan problemer overdramatiseres i media. De eldre er langt fra så ensomme som de fremstilles, og det går bedre i verden enn det det blir gitt uttrykk for.

Det politiske spekteret derimot veksler fra å være banalt og dogmatisk uten særlig dyptgående begrunnelser til å være på sitt beste i det mer visjonære og kreative lune.

Wibe deler sine tanker, som på sitt beste er et renessansemenneske verdig. Helt klart en nyttig og finurlig bok for eldre som vil søke inspirasjon i livet. Nyttig også for yngre lesere, ikke bare i henhold til å endre tanker om eldre, men også for innsikt i mektig historie på veg inn i glemmeboken.  Relevansen når disse yngre blir eldre tror jeg også vil holde seg fordi mesteparten er universelle, holdbare og nyttige råd. Wibe henger absolutt med i tida på forfriskende vis.

«Å bli eldre- Uten depresjon», legger lista litt for høyt for å riktig kunne besvare undertittelen. Jeg tok meg i å søke relevansen for «uten depresjon» gjennom boken, uten at det var åpenbart å finne relevansen i den grad jeg forventet. Til tider vil det bli i overkant obskure tilknyttinger, som at de eldre er deprimerte fordi det mangler offentlige toaletter i Oslo. Jeg tolker det som at dette er noe som har ramla noe ut i sammenheng med at bokprosjektet endret profil undervegs. Den er også springende ut i digresjoner, noe forfatteren poengterer. Stort sett holder den endog tråden uten at assosiasjonene blir en riktig fullutviklet «Grampa Simpson*». Sett under ett lykkes boka i å gi mange lure råd for hvordan man kan unngå depresjon, men den har bare alt for mye annet på hjertet samtidig.

Måten strukturen er i form av stubber og kortere tekster, vil jeg si at hovedsakelig blir løst på ordentlig vis, men jeg blir også nødt til å utsette noe her. Jeg savner en innholdsfortegnelse eller eventuelt et register bakerst. Det ville skapt bedre oversikt i de mange stubbene og korte tekstene. Et register ville kunne bidratt til bedre oversikt over de mange gode rådene. Fra litteraturtips og praktiske råd til matoppskrifter. Jeg synes heller ikke noe særlig om markeringene i fet skrift inne i stubbene. De ender opp som distraksjoner. Dette fremkommer som å lese og opparbeide tanker rundt hva som er interessant eller viktig, og deretter få vite at det er bare å glemme fordi «Derfor har jeg fått lange armer» , «Det er godt å ha noen å snakke med!» eller «Men stopp litt, jeg glemte humøret» er viktigere. Jeg vil fraråde å markere tekst i lektyre som ikke er strukturert som et lærings/opplysningsverk. Å lykkes her er krevende når poengene er resonerende og ikke ren fakta. I denne sammenhengen går jeg meg vill i nye overskrifter i stubbene og disse ekstra viktige poengene markert i fet skrift. Dessuten faller verdien bort etter gjentatt overbruk, og fremstår mer masete, distraherende og mindre nyttig enn tiltenkt. De nye overskriftene eller klassifiseringsmarkeringene hadde fungert bedre alene.

«Å bli eldre- Uten depresjon» vil gi leseren en mer positiv holdning til å bli eldre, og et klarere syn på mulighetene som er å finne hos denne hemmelige og tidvis usynlige gruppen mennesker.

Forfatteren har tatt reale grep i sin hverdag som eldre. Han imponerer med alt han har tatt tak i og er til stor inspirasjon for både gammel og ung.

Erik har flere spennende bokprosjekter på gang. Dette er det absolutt verdt å følge med på.

*Grampa Simpson er en karakter fra TV animasjonsserien The Simpsons (1989-). Han er kjent for at han ofte forteller lange historier som mister tråden.