VAKKER ROMAN OM POLITIKK OG KJÆRLIGHET
Rut er på vei med fly for å besøke graven til Louis, sin døde chilensk ungdomskjæreste. Året er 2017. De møtte hverandre for første gang i Strandgaten i Bergen tirsdag 18. september 1979. Han innvier henne i den chilenske kulturen, spiller Victor Jara for henne og forteller om sine opplevelser. Louis er flyktning fra militærdiktaturet i Chile, og har vært torturert under regimet til Augusto Pinochet. Det er imidlertid ikke bare Louis som har vonde minner å bearbeide. Rut mistet sin bror under en drukningsepisode i barndommen. Hun har dessuten også en mor som er dement.
Romanen kretser rundt kjærlighetsforholdet mellom de to, Ruts første reise til Chile i godt voksen alder, og Louis sin fortid under det chilenske diktaturet. Språket er lyrisk og korthugget, uten innrykkede linjer, men med blokkavsnitt. Det gir både formelt og innholdsmessig en følelse av å lese poesi like mye som prosa.
Som poesi fungerer dette utmerket, med mange fine bilder innimellom, men som roman blir teksten tidvis noe småpen, som om forfatteren ikke ønsker eller makter å gå dypt nok under overflaten. En slik tekst forutsetter at det er nok som rører seg under den tekstlige overflaten, slik at man får en følelse at det er noe som må sies, men som ikke blir sagt. Dette skjer ikke ofte nok i den teksten, særlig ikke i de passasjene der Rut er sammen med sin beste venninne Turid. I kjærlighetsforholdet mellom Louis og Rut, derimot, dirrer det. Heldigvis er romanen ikke bare stillestående lyrisk, men også tidvis ganske informativ, slik at man også får følelsen av å lære noe. I motsetningen mellom det informative og det lyriske vokser denne romanteksten. Det er også gripende å lese om Thorbjørg, Ruts mor, og hennes sykdom. Louis er med i begravelsen, og er den eneste som gråter, enda han aldri møtte Thorbjørg. Han vet hva smerte og sorg er, og i denne felles kunnskapen om smerte og sorg møtes det unge kjærlighetsparet. Rut skjønner at kjærlighet ikke kan skilles fra politikk. Forfatteren er dyktig i måten hun kobler sammen ulike erfarings- og tekstnivåer på, som når Ruts mor kobles sammen med de drepte under militærdiktaturet: ”Enno ser eg for meg handa di då du demonstrerte korleis militærregimet plukka sosialistar, kommunistar, alle venstreorienterte , slik mor mi og plukka og plukka, den same bestemte rørsla igjen og igjen. Luka ut, Fjerna. Kasta. Som ugras. Alle skulle bort så raskt som mogleg i tida etter kuppet.”
Denne romanen beveger seg i grenselandet mellom glemsel og minne, mellom smerten ved å huske og smerten ved å glemme.
Karakter 75 av 99
